Anbefales! Rotekte, rett og slett5

Dette er ei dame vi virkelig skal se opp for. At jeg skulle få et forhold til Rita Engedalen - som jeg knapt kjente navnet på - ante jeg ikke. Før jeg hørte «The tree still standing».

Vi har å gjøre med en særdeles begavet låtsnekrer og utøver. Hun opererer innen det man kan kalle blues og roots. De tolv sporene på albumet er dels egenskrevet og egenkomponert, dels coverlåter, blant sistnevnte Janis Joplins «Turtle blues».

For et par år siden ga Rita Engedalen ut «Heaven Ain't Ready For Me Yet». Den gikk meg av en eller annen grunn hus forbi, men det spørs om jeg ikke må skaffe den.

Høstens skive åpner med Engedalens egen «Where Does Everybody Go». I finalen «I am changed», også den sugd fra eget bryst, hun fått med seg selveste Ketil Bjørnstad på klaver. Stygt å nevne noen framfor andre, men det vil være ufint å ikke også trekke fram gitaristen Morten Omlid.

Sounden har sterkt preg av sørstatene. I noen sekvenser får Engedalen godt fram melankolien. Det er noe rotekte med hennes forhold til sjangeren. Hun er utvilsomt et av de mest spennende - for ikke å si det mest spennende - navnet i norsk blues- og rootsmusikk for tida.