Den hælvetes Nilsen4

Det er med Terje Nilsen som med «Den hælvetes kjærligheta» han synger om i de fleste sangene sine: Vi blir ikke kvitt dem.

Nå er altså Nordlands rustne sønn ute med ny plate igjen. Det oppsiktsvekkende er at det bare er to år siden forrige gang! Hva f... er det som skjer? Har Nilsen – kjent for et tilbakelent liv og ditto forhold til egen karrierefremdrift – funnet sitt personlige førstegir etter et langt liv i frakoplet modus? Eller har han fått angst?

Jeg håper da virkelig ikke det siste, selv om inkluderingen av Dorothea Engelbretsdatters Dagen viker kan få en til å lure. Dette er nemlig en kristenfundamentalistisk dødsvisjon så svart som noen. Jeg satser på at dette stykket tekstlig mørk angst fra syttenhundretallets Bergen er pålurt Nilsen av hans Bergens-baserte orkester, og ikke at hennes stadig mer omskrevne forhold til Petter Dass på noen måte skulle legitimere deltakelse på den ellers så livsbejaende Nilsens nye fonogram.

Nuvel. Det er ellers business as usual med Terje Nilsen og «Voksne Herrers Orkester» som også ledsaget ham på For N'te gang. Og da vil de som kjenner konseptet vite at vi snakker kvalitet i alle ledd, og en god porsjon spisskompetanse på topp. Det gjelder tekster, låter, arrangementer og musikalsk utførelse. De voksne herrene Yngve Moe (bass), Steinar Krokstad (trommer), Harald Dahlstrøm (tangenter) og Thomas Dahl (gitarer), leverer gjennomgående nært optimalt i et landskap som innbefatter flere av jazzens stilarter.

Og den hælvetes Nilsen sjøl, inkluderer bl.a. en fantastisk gjendiktning av Cole Porters Let's do it, samt en del nye låter av for så vidt velkjent merke. Det er utmerket, flott og forutsigbart. Det eneste jeg ber om når han kommer med ny plate – antakelig om et års tid! – er at vi ikke får flere nyinnspillinger av gamle låter. Det er to av dem på denne plata, pluss to live-opptak, og dette var et markant innslag også på den forrige skiva.

Her må det altså jobbes, Nilsen. Gir opp i andre.