Det såre og det store i det å være menneske5
Plateanmeldelser · Glomdalen · Roy Lønhøiden blir aldri dynamisk, og godt er det. Vi trenger hans tanker, tekster og melodier, det er for lite melankoli i vår tid. Et lydbilde så reint at det renner varmt gjennom skrotten, antakelig slik en whiskeydram gir balsamfølelse til en sliten sjel på en bar i Texas, eller slik en heimbrentslant kan gi lindring til en skogskar på Finnskogen etter dagens økt.
Det ligger en Kolbein Falkeid eller en Hans Børli og dirrer et sted bakom, for Lønhøiden er like mye lyriker som musiker. Som «I Øyet av stormen», hvor utgivelsens tittel er hentet fra:
Du spør meg om sannhet –
det som ofte gjør så vondt
Vi velger vekk det lyse
og trekkes mot
alt mørkt og tungt
Toget drar av gårde
– ingen vei tilbake nå
Min frihet er min rikdom
Vi høster hva vi sår
Inn i øyet av stormen for å ri den av Når jeg går, går jeg ensom Jeg vil gå uten savn
På denne utgivelsen har han mer enn noen gang latt seg inspirere av Texas og musikktradisjonen som hører inn under folk-country.
I Austin har plata blitt til, her har han latt finnskogen smelte sammen med sørstatenes forblåste prærier, i samspill med musikere som er de ypperste i klassen.
Et lydbilde så reint at det renner varmt gjennom skrotten, antakelig slik en whiskeydram gir balsamfølelse til en sliten sjel i på en bar i Texas, eller slik en heimbrentslant kan gi lindring til en skogskar på Finnskogen etter dagens økt.
Det er noe med musikken og tekstene som gjør at en som lytter lodder djupere enn akkurat tekstene melodiene jeg hører der og da.
Levi Henriksen kalte en gang Glåmdalsdistriktet for Norges Sørstater, og det er kanskje disse litt ruskete grensestrøkene som gir Kongsvinger og Austin felles klangbunn.
Skal en gå albumet og enkeltsporene etter i sømmene, så er det et veldig reint lydbilde der særlig strengeinstrumentene er på lag, enten det er fele, gitar eller kontrabass.
Elin Moen Rustens klokkeklare røst er med og gir dobbel bunn til flere av sangene.
Dette er ikke et album hvor det er naturlig å peke på en og en av sangene – det er helheten som gjør denne utgivelsen til en suksess – til Roy Lønhøidens beste.
De fleste av sporene på utgivelsen er signert musikeren fra Kongsvinger både i tekst og melodi, men han har også tatt inn sine egne versjoner av andre storheter, som Townes Van Zandts «Flyin' shoes», som i norsk versjon er blitt til «Sjumilssko». Og Hans Børlis «Du må forsøke».
Det er ikke mye lett og lyst i her – annet enn håpet om at sjumilsskoa peker mot et bedre sted «på are sia», - eller «å gå ned Vestlia», som Hans Børli beskrev døden.
Så har vel heller ikke Roy Lønhøiden så klart flagget sin gudstro på tidligere utgivelser, som han gjør på denne.
Både med siste kuttet, «Det finnes en», hvor han har oversatt Betty Elders «Only he», og med takk til Jesus på siste side i heftet som følger cd-en. Kari Gjerstadberget
Kilde: www.glomdalen.no/Det_s_re_og_det_store_i_det___v_re_menneske-5-19-47572.html
Les mer om «Du spør meg om sannhet» fra Roy Lønhøiden