Fortsatt staute som få4
Plateanmeldelser · Nye takter · Staut har det med å være først ut på albumfronten i et nytt kalenderår. De tenker ikke annerledes med «Makelaus».
At Halldis Moren Vesaas skulle bryte en tiltakende monotoni i låtrekka på Stauts nye album «Makalaus», er både gledelig og overraskende. Det sier kanskje også noe om den dybden bandets tekstfor- fatter Ørnulf Juvkam Dyve er i ferd med å tilegne seg. «Ord i grind» med Vesaas egen stemme åpner låten «Øpin grind» der Dyve dikter seg videre inn i den evige historien om vennskap, oppdagelse og menneskelighet, kort sagt alt det som «Halldis sa», som det heter i låten. Det hele er holdt i et hverdagslig godt grep av et band som på «Makalaus» er tilbake på det sporet de var på «Stugureint» (2013) og på fjor- årets plate «Ja», som begge bidro til at Valdres-bandet har vunnet et stadig større publikum også utenfor sitt eget målområde. Det har de for øvrig blitt priset for å ivareta, og også på «Makalaus» er noe av det mest imponerende hvordan Dyve i Gaute Lein Ausrøds vokal lar dialekten spilles opp som et instrument i seg selv.
Det er fortsatt folkrocken som utgjør Stauts grunnmur, og videre bygger de med pop, rock og mer distinkte spor av folkemusikken som var utgangs- punktet for flere i bandet. Nå kommer det særlig til syne i arrangementer og instrumente- ring, selv om de bredder ut med mer «folkelig» publikumsfrie- rier i selve melodiføringene. Åpningssporet «Dans ein dans», om den klossete og kleine siste dansen på lokalet, viser at også det amerikansk- irske er blant bandets musikalske inspirasjonskilder. Den illustrerer imidlertid at bandet fortsatt har noen utfordringer i hvordan de skal balansere et folkelig og innimellom litt plumpt utgangspunkt med det vare og følelsesmessig søkende som preger de beste tekstene til Dyve. Akkurat «Dans ein dans» er når sant skal sies litt for pågående til at den bør bli bandets faste avslutningslåt på konsertene framover, selv om den henter seg inn mot slutten.
Tittelen Makalaus er for øvrig ikke bandets forsøk på å gi et kompliment til egen musikk, derimot en oppkalling etter et landemerke av en fjelltopp i Valdres. Den ligger relativt lavt i terrenget på grensen mellom Nord-Aurdal og Sør-Aurdal, men høyden hindrer ikke at den har en utsikt som sies å være bokstavelig talt makelaus, og det i alle himmelretninger. Billedlig sett passer jo det på et band som med et svært lokalt utgangspunkt er i ferd med å bli ganske så folkekjære på alle kanter av Norge, by som land. Man kan til tider tenke seg at med litt mer tyngde mot rocken kunne Staut gitt Hellbillies direkte konkurranse, eller at de med litt mer visefølelse under skjorta kunne funnet en svirebror i Odd Nordstoga, men bandet viser også med sitt sjette album at de har funnet en oppskrift som fungerer helt fint på sine egne premisser, og dette slår an hos et stadig større publikum som vender seg mot folkrockens røtter.
Siden forrige plate – også den med slippdato først i januar – har de sluppet et lite dryss av låter i forkant, blant dem «Leika ved». Den er en lett og trillende popsang som med rette har vunnet mange nye årer gjennom radiospilling, og på «Makalaus» framstår den som ett av flere små høyde- punkter ved siden av «Sleggeljå», som smyger seg inn som en sjelden ballade i et energipreget driv, og den nevnte «Øpin grind». Mange av de andre låtene blir for likely- dende til å skille seg ut fra mengden de selv skaper, men drivet og særpreget gjør bandet fortsatt til et av landets stau- teste i sin sjanger.
■ MODE STEINKJER
Les mer om «Makalaus» fra Staut