Gjør mye riktig på flott blueshyllest.5
Plateanmeldelser · Dagbladet · Albrigtsens mørke stemme er som vanlig på linje med de aller beste, og gjennom hele albumet, ikke minst tre korte instrumentaler, demonstrerer han at han er en kløpper på «fingerpicking blues».
Steinar Albrigtsen har alltid vendt tilbake til bluesen, sjøl om han albumdebuterte med country og har leflet med både rockabilly og taffeljazz. «Alone Too Long» (1990), som solgte eventyrlige 180.000 eksemplarer, betydde mye for utbredelsen av country i Norge. Det akustiske bluesalbumet «Stripped» (2001) er blant hans aller beste. Nå er han tilbake der. De siste åra har han sunget Jim Croce på norsk, spilt inn plate på norsk med kona Monika Nordli og levert et flott album som gir et lite tverrsnitt av karrieren hans stilmessig, med vekt på country («The Sailor», 2015).
Notodden Blues Festival En av grunnene er at Notodden Blues Festival ønsket et bestillingsverk til 30-årsjubileet. Festivalen starter offisielt førstkommende torsdag, og dagen etter lanseres «The Daily Blues» med en konsert i bluesbyen. Albumet er en hyllest til Albrigtsens blueshelter. Etter en skjellsettende konsert på Prelaten i Tromsø på 80-tallet fikk han ei liste med lyttetips av John Hammond Jr. Der sto navn som Big Bill Broonzy, Mississippi John Hurt og «The Singing Brakeman», jodleren Jimmie Rodgers. Og da tenker du kanskje at Albrigtsen har spilt inn coverlåter av disse karene? Nei da, sammen med hovedsakelig kona Monika Nordli (tekst) har han skrevet nye låter som framføres i gammel stil, stort sett akustisk - men med mer enn et hint av bluesrock når det føles riktig. Country Ett av albumets høydepunkter har han skrevet sammen med sin gamle samarbeidspartner Tom Pacheco. Deres «Ballad of Jimmie Rodgers» er ved siden av Merle Haggards «White Man Singin' The Blues» det nærmeste du kommer country her. Et annet høydepunkt er «Work Song», der han også synger om sitt eget øde («When I get up to heaven / St Peters gonna cry - why / When he hears the reason / old stoney had to die - why») - med mektig gospelkoring og nydelig steelgitar fra Olav Torgeir Kopsland (Albrigtsen turnerte under psevdonymet Stoney Albright i Nord-Norge i starten).
Det svinger skikkelig av «B.B. King (Let The Good Times Roll)» (med Jens Petter Antonsen på trompet og Reidar Larsen på piano) og «Lazy Blues» (med Antonsen), og hjuldamperen «Mississippi Queen» (med Terje Tysland på trekkspill!) har fått sin sang. Møter med musikere Det spesielle med dette albumet er at det veksler mellom rene historieleksjoner om artistene (blant annet åpningen «Big Bill Broonzy») og personlige beretninger. «Junior Wells» handler for eksempel om møtet med munnspilleren med samme navn, som han varmet opp for da Wells og Buddy Guy spilte i Oslo på 90-tallet, mens «White Man Singin' The Blues» er et nikk til Merle Haggard, som han delte scene med i Minot, Nord-Dakota i 1994. Uten å kjenne til sangen hans, reiste Albrigtsen tidlig i karrieren rundt med et show han kalte «White Man Sings The Blues». Originalmateriale Albrigtsens mørke stemme er som vanlig på linje med de aller beste, og gjennom hele albumet, ikke minst tre korte instrumentaler, demonstrerer han at han er en kløpper på «fingerpicking blues». Andre musikerne som drysser stjernestøv over låtene er blant andre munnspilleren Richard Gjems, Andy Nesblom (bass), Espen Fjelle (B3/piano), Rune Arnesen (trommer/perkusjon) og Albrigtsens medprodusent Ernst Nikolaisen (gitarer/piano). Skulle du lure på om bondeyrket er noe for deg, kan det forresten være lurt å lytte til Albrigtsen før du bestemmer deg: «Hey did you know it`s been said / that a good plowman will get laid» (fra «Plowman» (Nordli/Albrigtsen, inspirert av Big Bill Broonzy) .
Kilde: www.dagbladet.no/kultur/albrigtsen-hyller-sine-blueshelter/68538058
Les mer om «The Daily Blues» fra Steinar Albrigtsen