Høstens perle
Plateanmeldelser · Bluesnews · Det å kunne blø og få frem det som lå bak disse låtenes skapelse er det ikke mange i bluesen som gjør.Det er mye melankoli og flerstemt vokal prakt på plata, som gjør den til en høstens perle
Rita Engedalen tar sin hillcountry-blues fra Mississippis bredder med seg til mange andre steder når hennes nye album The Tree Still Standing kom i forbindelse med Notodden Bluesfestival. Jeg tror for eksempel fint at Mark Knopfler i Notting Hillbillies-modus hadde kastet seg med på åpningssporet Where Does Everybody Go! I seg selv oppsiktsvekkende ikke sant! Ritas reise som låtskriver og singer/songwriter er i rask ekspansjon. Ikke bare i bluesens røtter, men langs støvete veier der karer som John Prine og Townes Van Zandt har fart. Bluesen ligger i bånn, men rootsuttrykket fra bluegrassfølelser til ren folk/country kler henne virkelig også.
Bluesen vil nok alltid være Rita Engedalens utgangspunkt. Og måten hun gjør Memphis Minnies 20/30-talls blues Keep On Going og Jessie Mae Hemphills dyriske partylåt Jump Baby Jump og langt mer personlige Lord Help The Poor And Needy er det mye stort over. Til vanlig er Rita ei trivelig jente fra Jondalen ved Kongsberg, men når hun spiller låter som dette så henter hun frem en sjel som har reist langt. Og som ikke legger barneskole-betydning bak det sangene og tekstene handler om. Det å kunne blø og få frem det som lå bak disse låtenes skapelse er det ikke mange i bluesen som gjør, Og snakker ikke om Norge eller Jondalen, men bluesens endeløse univers.
Rita har denne gang tatt med sin hyllest til Jessie Mae Hemphill, som mange vet at hun fikk et nært forhold til den siste tiden hun levde. They Called Her Shewolf gjenspeiler navnet hun gjerne gikk under som det kvinnelige motstykket til Howlin Wolf kanskje, og er en overbevisende blueslåt. Den eneste blueslåta Rita har skrevet selv på dette albumet. Mer overraskende for bluespurister vil nok americana/country-sjelen på Shine With Me være. En amerikansk musiker/fortellertradisjon som hører hjemme på folk/country-scenen der artister som Robbie Fulks, Iris Dement og Gillian Welch har vært banebrytende i moderne sammenheng de siste 10 årene. Nå er Rita Engedalen tidvis i dette gode selskap med nevnte lå og andre som They Go From The North To The South og nydelige Issaquena. Den indianske vibben sitter i sistnevnte (den handler også om dem i Clarksdale-omgivelsene) og kommer enda klarere frem i Buffy Sainte-Maries vibrerende sjel som hun tydeligvis har funnet på Let Go. Utvilsomt et av platas sterkeste øyeblikk.
Rita favner både gospel, hillcountry-blues, prewar-blues, folk-singer/songwriter, countryballade og den blå balladens kunst på et album som er svært variert men som har en soleklar helhet for alle som er opptatt av amerikansk rootsmusikk i sin helhet. Et par coverlåter av rocke/gospel-jenta Maria McKee og Janis Joplin. Jeg synes dette er spennende, at Rita Engedalen tar noen nye viktige steg og kryper under huden på lytteren på et vis som ikke mange artister klarer å formidle det. Det er mye melankoli og flerstemt vokal prakt på plata, som gjør den til en høstens perle, men måten hun fyrer jukejointen med partyfaktor og oppe-fot på spesielt Jessie Mae Hemphills Jump Baby Jump gjør at man får svært lyst til å riste det som ristes kan over stuegolvet innimellom alle de blå følelsesladete inntrykkene. Og er det ikke det livet handler om? Fest og glede, sorg og smerte, søken og lengsel. Du finner det her!
Anmeldelse fra Bluesnews nr. 56 Anmelder: Johnny Andreassen
Les mer om «The tree still standing» fra Rita Engedalen