Kristne sangperler i varm formidling

En fellesnevner for romansekunst og det kristne sangrepertoaret som har sitt stilistiske opphav i 1800-tallets vekkelsesbevegelser, er at begge disse sjangerne kan betegnes son "nære" og "menneskelige".

Musikalsk fokuserer de i umiskjennelig romantisk ånd på følelser og stemninger knyttet til tekster. De har preg av vakker melodiføring, men kan i sitt innhold også grense mot det sentimentale. Når det gjelder denne delen av den kristne sangarven, handler det i første rekke om opplevelse av tro, framfor å proklamere tro som objekt i kraft av høytidsstemte og storslagne rammer, noe kirkelige liturgier tradisjonelt har vært eksponenter for. Vekten ligger dermed på subjektive erfaringer av forholdet mellom Gud/ Frelseren og enkeltmennesket, og da med solid forankring i en pietistisk trosoppfatning.

Få her til lands behersker denne sangstilen så ekte og uttrykksfullt som Gunstein Draugedalen. Dette har han ettertrykkelig bevist med sin nylig utgitte CD-innspilling: "Blott en dag". For et sted mellom tretti og førti år siden tilbake holdt Draugedalen en fin debutkonsert i Universitetets aula, Oslo, nettopp som "Lied" og romansefortolker.

Sangteknikken herfra har han med god virkning overført til sin gestaltning av kristne vekkelsessanger. I CD-ens booklet står å lese at Draugedalen har hentet mye av sin inspirasjon hos den svenske sanglegenden Einar Ekberg (1905-1961) som i en årrekke var ansatt som sanger ved Filadelfiskyrkan i Stockholm. I denne teksten gir Draugedalen dessuten uttrykk for at Ekberg med sjelden autoritet meislet ut den enkleste sang til et kunstverk. Etter vår oppfatning er det nettopp dette Draugedalen gjør med sin nye innspilling, som er gjort i Nøtterøy kirke, I "klassikere" som blant annet "Han har kastad den i glömskans hav", "O store Gud", "Himmelen är underbar" - foruten tittelsangen "Blott en dag" - viser Draugedalen som en formidler med evne å profilere et vell av nyanser, uten å ty til sentimentale effekter. I hver enkelt sang skisserer han en stemning som er til å ta og føle på, og gjennomgående er han teknisk på høyden. En vesentlig ære for innspillingen har den svenske pianisten Lennart Jernestrand som gikk bort for noen dager siden. Dette var en musiker som kunne denne stilen ut og inn. I sitt spill på flygelet i Nøtterøy kirke viser han seg både som lydhør og selvstendig. Platen anbefales hermed på det varmeste.

Svein Erik Tandberg