Låtloffere uten fast bopel5
Plateanmeldelser · Oppland Arbeiderblad · Humming People slår ut i full blomst på Caravelle.
Toten-Røttene som i sin tid flettet seg sammen med vegetasjon fra så vel Oslo som Nashville, slår ut i full blomst på Caravelle som nok låter en anelse mindre country enn forgjengeren City of lost men. Det knallfengende åpningssporet Freedom høres ut som The Everly Brothers på lykkepiller, mens luringen Wishing Well, som i LP-verdenen hadde vært det tredje siste sporet på b-sida, viser nærmest en popfunky Maroon 5-side av bandet.
Likevel er det Humming People for hele slanten på Caravelle, som med City of lost men er produsert av Phil Medeira (Emmylou Harris, Buddy Miller) og med det låter akkurat passe «polert» og rufsete. Det er likevel låtmaterialet som er og alltid har vært Humming Peoples styrke. Den harmoniske Bullet train og den litt mer bedehusaktige Waitin' on Satan viser et instrumentsterkt og samspilt band som trives best når de kan være låtloffere uten fast holdepunkt. Men røttene er uansett i amerikansk musikk – og i jordene på Toten. Frode Hermanrud
Les mer om «Caravelle» fra Humming People