Potensiale til å bli en tidløs klassiker
Plateanmeldelser · Dust of Daylight · Summetonar har blitt en behagelig rundreise i enkel og trygg barndom, smale vestlandsveier, store følelser og overveldende tanker og drømmer om den store verden der ute. Tre av de hyggeligste kjernekarene du kan møte der ute på veien, og verdt noen runder på platespilleren
Barndommens ferieturer gikk til Vestlandet. Den gang Vestlandet var skikkelig langt unna, gjerne to dagers reise. Og den gang veiene på Vestlandet var noe av det smaleste, skumleste og mest utrolige du har opplevd. Vestlandet hadde også tunneler. Det hadde ikke vi. Vi hadde en undergang, men det var også det nærmeste, i mange mange mils omkrets.
Så det å få dra til Vestlandet på ferie, kjøre i tunneler, kjøre ferge, fiske krabber fra en brygge… det var så eksotisk som det var mulig å drømme for en kid fra innlandet på 70-tallet.
Når Halvor Folgerø kom med boken «Vestlandsvegar» i 2021 så var det en reise tilbake i barndommen – og, vil tro, enda kraftigere for de som har vokst opp på Vestlandet, så er det jo et historisk dokument som forteller alt om oppvekst og levekår. Toeren er for øvrig på vei…
For meg så er platen Summetonar den musikalske følgesvennen til boken. Halvor Folgerø spiller dessuten bass på platen. For når herrene Olav Stedje, Odd-Erik Lothe og Finn Tokvam satte seg ned for å lage plate sammen, så måtte det naturligvis avstedkomme i en bunke tekster som tar utgangspunkt i lokale forhold på Vestlandet opp gjennom nevnte herrers oppvekst. Men her er selvfølgelig temaer av mer universell natur, selv om bakteppet finnes i Nordfjord, i Sogn, i Bergen, på Grotle og i Balestrand. For å nevne noen av stedene som figurerer i låtene på Summetonar.
De åpner med «Karane på benken», og synger vel egentlig om seg selv en del år frem i tid, sittende på en benk i en liten bygd i Norge. Stemmene til Stedje og Lothe fungerer utmerket sammen, og låter som en varm sommerbris i godt selskap. Tekstene er i hovedsak skrevet av Tokvam og Lothe. Med seg har de Sigrid Moldestad på vokal, på gitar, Stardalen Mannskor, Sigbjørn Apeland på tangenter, Per Hillestad på trommer, Jan Erik Reknes på trompet, Ine Tumyr og Miriam Tumyr på kor, Daniel Birkeland på kor og tangenter, Steinar Karlsen, Erlend Styve og Bjarte Aasmul på gitarer og Bendik Brænne på sax og blåsearrangement.
Hva finner vi så på den Tokvam/Lothe produserte og særdeles velspilte Summetonar? Som nevnt åpningssporet «Karane på benken», Lothes hyllest til sin barndoms badekulp «Lisjebreilokjen», den nostaltiske «Nedlagt ferjekai» der Stedje briljerer med all sin vidunderlige stemmeprakt, Lothe leverer tilsvarende i sin hyllest til Nordfjord i «Nordfjord, meg og deg» – og Tokvam er aldeles sjef på den morsomme «Daud manns blues». Og vel er det et lokalt fotfeste i titler og stedsnavn. Men her beskrives situasjoner som jeg mistenker vil treffe enhver som har bikka tre og førti. Pluss minus noen år. Og så er det jo moro at Balestrand får sin egen instrumentallåt. Det har jo blitt et kunstner-mekka, etter at Kjartan Lauritzen kjøpte Balestrand Hotell. Det er litt annet uttrykk i låten Stedje synger, men temaet til en del av det som har blitt laget av Balestrand Badeklubb er ikke nødvendigvis helt ulikt… det handler om gamal kjærleik, og det som gjerne blir resultatet. Spoiler; svaret er minner.
Steinar Karlsen briljerer med surfgitar på instrumentalen «Grotle». For alle som har tilbrakt minst en sommerdag på Grotlestranden i Bremanger så vet de at dette er det perfekte soundtrack et til en av de dagene. Det oser sommer, sol, strand og blått hav.
En liten jazzperle i «Du, det var så lite» der Lothe atter viser hva som bor i ham som vokalist, før Kjølsdalen får sin «Kjølsdalssongen» – en hyllest til barndommen og oppvekst i trygge omgivelser, som de fleste av oss som er oppvokst på bygda kan relatere seg til. Stedet som rommer «det første» og «den første» av alle mulige opplevelser, der bussen alltid er litt sein, og alt er kjent og trygt.
BALESTRAND, Å BALESTRAND, HØYRER ENNO BYLGJESLAGA
EG HAR LENGTA ALLE DAGAR
TIL HEIMLEG STRAND, TIL HO I BALESTRAND
Stedje tolker rollen som «Summetonemannen» i gjendiktningen av klassikeren «Wicihta Lineman». Hovedpersonen som på mange måter er på vei ut av bevisstheten. Telemontøren er naturligvis en metafor for en dypere følelse av å være på hell og samtidig stille opp for gjøre jobben som snart er overflødig. Vi sjekker inn på Vadheim hotell i låten «Vadheim hotell», en jazza gjendiktning av «Heartbreak Hotel».
EG HØYRER SONGEN DIN PÅ TRÅDEN
HØGT OVER SKOGENS AUDE STI
EIN KVARDAGENS SLITAR VEIT KOR HAN MÅ BLI
«Reise» er en av disse låtene som har potensiale til å bli en tidløs klassiker, som funderer over livet, hva det har inneholdt og hvorfor det gikk så fort. Stemningen fra tanker en sein natt er følelsen du får av «Når eg når te Bergen», en tekst om savn og brudd. Stedje får avslutte denne rundturen i livet og på vestlandet, med låten «I Sogn ein stad».
Summetonar har blitt en behagelig rundreise i enkel og trygg barndom, smale vestlandsveier, store følelser og overveldende tanker og drømmer om den store verden der ute. Tre av de hyggeligste kjernekarene du kan møte der ute på veien, og verdt noen runder på platespilleren. De reiser land og strand rundt i vår for å dele disse sangene med folk, og kjenner jeg dem rett så sper de på med enda fler låter OG en god dose humor og gode historier.
Les mer om «Summetonar» fra Stedje, Lothe, Tokvam