Plateanmeldelser · Vårt Land · «Norbø ber oss gripe dagen, og
ikke gå med ryggen inn i framtiden»
Torolf Nordbø fra Indre Erfjord i Rogaland slipper ut akkurat passe lite ord, toner og rytmer på Det kjærlege auge.
På gjennomført rogalandsdialekt får vi servert hverdagslig livsvisdom og kristentro, direkte og ukomplisert, på en
godlynt og kompromissløs måte. Nordbø kaller en spade en spade, uten å være i nærheten av å bruke den til å bygge opp en
skråsikker og dogmatisk skanse. Det er befriende med en artist som greier dette, og samtidig har sine meningers mot, uten å
gardere seg i øst og vest av frykt for å støte noen av lytterne.
Gripe dagen. Essenesen i tekstene er å elske sin neste som seg selv, med blikket festet på en Gud som lyser opp veien både
når den snirkler seg i de bratteste bakker og når den er bred, rett og komfortabel. Nordbø ber oss gripe dagen, og ikke gå med
ryggen inn i framtiden. Han tar et oppgjør med overdreven materialisme, pessimisme og jåleri,
han peker på det store i det lille og kjente; for eksempel øyhopping i Ryfylke framfor i Hellas.
Og han minnes sin døde far på en varm og vakker måte i «Plassen står tomme». Torolf Nordbø har noe på hjertet, og han sier det.
Rootsmusikk. Musikken minner om et landskap hvor amerikanerne J.J. Cale, Doug Sahm, John Prine og Guy Clark har pløyd marka.
Country, litt texmex og lyseblå blues, altså rootsmusikk. Men hvor røttene vi hører også må ha tatt veien over Nordsjøen og drevet i land og
blandet seg med rogalandsk rekved. Noe som ikke minst understrekes av den kledelige og ublandede dialektbruken.
Musikerne Eivind Kløverød (trommer, perkusjon), Finn Tore Tokle (bass), Ørnulf Juvkam Dyre (trekkspill) og ikke minst Knut Reiersrud (diverse gitarer,
dobro, B3-orgel, munnspill og piano) spiller avslappet tilbakelent, men presist og på hugget.
Florlett kontrast. På solo-debuten Bakpå-lente Ting fra 2007, gjorde spesielt duetten med Rita Eriksen på «Eg lengtar heim i kveld» inntrykk. Også denne
gang har Nordbø fått fint kvinnelig vokalfølge av Britt-Synnøve Johansen og Hilde Svela på henholdsvis tittelsporet og «Voggesong til Marta». Begge
tilfører en fin og florlett kontrast til Nordbøs mer grovkornede røst. Også Sondre Bratlands vokale gjesteopptreden på «Skattesamlaren» gir et løft på et allerede høyt formidlernivå.
