Sanger for livsvandringer
Plateanmeldelser · Vårt Land · STILLFAREN TRUBADUR: For Roy Lønhøiden er ikke veien lang fra Kongsvinger til Texas. Folk er nå folk, uansett hvor de lever livene under den samme høye himmelen. Går opp i en høyere enhet hvor ord og superlativer blir nokså fattige.
Det femte albumet til den lavmælte, og på alle
andre måter også stillfarne trubaduren, Du spør
meg om sannhet, bærer i seg en melankolsk og
poetisk betraktning av hverdagsmenneskers liv,
og tanker rundt meningen med det vi omgir oss
med og fyller sjela vår med.
Tekstene holder hva den litt
underfundige tittelen lover.
Lengsel og ro. Mamma Ester
og Jesus får sin takk på
platecoveret. Sistnevnte for
«veien, sannheten og livet».
Etter elleve sanger om lengsel
etter ro («Sjumilssko»), å
komme ut av toreværet («Toreværtid
»), sangen han husker
fra steder som ikke finnes
lenger («På gjengrodde jorder
»), og endelig å skulle møtes
på den stranda der havet
en gang var («Pilegrim»), faller vandringssangeren
ytterligere til ro på den tolvte avslutningslåten, «Det
finnes en»: «Han vil alltid bli din styrke. Han vil gi
deg ro og trøst. Han vil bære dine byrder – selv i
din mørke høst». Vanskeligere trenger heller ikke
kristen tro formidles.
Samme lest. Siden flere av Lønhøidens forbilder
og inspirasjonskilder er amerikanske country
og rootsartister, finner de etablerte, og til
fingerspissenedyktige,
musikerne fra den andre
siden av Atlanteren sin helt naturlige plass i sangene
som er skåret over en velkjent roots-lest.
Slik flere av musikerne tidligere har gitt artister
som Bob Dylan, Joe Ely og Leonard Cohen rytmeog
tonefølge, øser de her like naturlig fra det samme
livgivende kildevannet til mannen fra Kongsvinger.
Tilstedeværelse. Først og fremst handler likevel
dette om låter så forseggjorte og finsnekret, at selve
instrumenteringen mest fungerer som foredling av
et allerede bunnsolid materiale.
Når Lønhøidens engasjerte formidling av viktige
menneskelige anliggender, også samstemmer så
til de grader med låtenes melodier og nerve, går
dette til slutt opp i en høyere enhet. Et sted hvor
ord og superlativer egentlig blir nokså fattige, siden
plater som dette mest av alt handler om en
tilstedeværelse i et raust hjerterom. OLAV SOLVANG
Les mer om «Du spør meg om sannhet» fra Roy Lønhøiden