Plateanmeldelser · Østlendingen · De staute karer fra Valdres våger noe, og kan det
meste. Bandet har alle kvaliteter
inne; de spiller strøkent og dyktig på
feler, gitarer og alt annet med strenger,
men samtidig «fyrverkersk» pågående og
uvørent. Melodiene sitter, og tekstene fra
låtskriver Ørnulf Juvkam Dyve ligger flere
nivåer over det meste som presteres her til
lands.
I «Kjære v o l d s - m a n n » s e t t e s kniven i voldtektsforbrytere og narkolangere på enmåte vi aldri har hørt før, og amerikanske countryfolk bør stille seg i kø og
trygle om å få oversette den. De staute karer fra Valdres våger noe, og kan det meste. De debuterte sterkt i fjor, og følger enda sterkere opp. Bandet har alle kvaliteter
inne; de spiller strøkent og dyktig på feler, gitarer og alt annet med strenger, men samtidig «fyrverkersk» pågående og uvørent. Melodiene sitter, og tekstene fra
låtskriver Ørnulf Juvkam Dyve ligger flere nivåer over det meste som presteres her til lands. noe sjefssanger (som han kalles) Gaute Lein Ausrød evner å få levende
fram. Diverse temaer dukker opp, sterkest i nevnte «Kjære voldsmann», og ellers mye om kjærlighetens håp og fortvilelse, der ei halvtom skohylle plutselig kan få poetisk
mening. Det handler om de nære, tidløse temaer, uten minste antydning til overflatisk, urbant cafépreik. Den irske tradlåten «I’ll tellmema» utstyresmed amerikanske
bluesmann Bo Diddleys karakteristiske rytmer, og hører likevel helt norsk ut. Folkemusikk kjenner ingen grenser. På debutalbumet ble Steve Earles «GalwayGirl» til
lokal «Vallersbrur», og denne gang hedres Earle med «Ranglefant», Stauts versjon av «Steve’s last Ramble». Flott med så gode coverlåter, særlig når Dyves egne holder samme klasse.
Geir Hovensjø
