Plateanmeldelser · Alta Posten · Av og til kommer man over en artist eller et band som treffer en nerve. En kjemisk match der tekst og melodier smetter på plass i bevisstheten, som et velsmurt kjede. Han har lyktes med å
sette oss på sporet av noe særegent, noe som forsvant i en flyulykke i 73.
Av og til kommer man over en artist eller et band som treffer en nerve. Det trenger verken være eksepsjonelt
eller oppsiktsvekkende, bare en kjemisk match der tekst og melodier smetter på plass i bevisstheten, som et velsmurt kjede.
Unge Steinar Albrigtsen hadde det slik med Jim Croce på 70-tallet, en visesanger som er ukjent for meg og de fleste andre. Albrigtsens gjendikting på Tromsø-dialekt er
imidlertid full av kjærlighet til hans lille melankolske forelskelse fra platebutikken. De enkle og upretensiøse tekstene blir behandlet med respekt, og som mottaker blir man uvilkårlig lutter øre.
Det tradisjonelle countrykompet er en like ukomplisert ramme for noe genuint, noe som påkaller et visst tidsbruk.
Selv har jeg hatt lignende opplevelser med alt fra Darden Smith til Steve Forbert, for ikke å snakke om norske Minor Majority. For de «utenfor» kan det hele framstå
som temmelig nitriste greier. I ren irritasjon blir man bare enda mer overbevist om at omgivelsene er ignorant.
Albrigtsen synger på sedvanlig stilsikkert vis, men blir kanskje fanget av det konforme. Av respekt for originalene blir lojaliteten litt klam. Det blir veldig tydelig på
engelsk der vi får et ferniss av opprinnelige Croce. På norsk fungerer det veldig bra, nærmest som Albrigtsens eget uttrykk. Da kan vi trygt si at han har lyktes med å
sette oss på sporet av noe særegent, noe som forsvant i en flyulykke i 73.
Rolf Edm. Lund
