Elias Akselsen «Hjemlandsklokker»

"Hjemlandsklokker" ble nominert til Spellemann i 2002, og VG`s Stein Østbø kåret albumet til årets beste Norske album.

Elias Akselsen (f.1947) er oldebarn av taterkongen Stor-Johan, i sin tid “åndelig” leder for store deler av romanifolket i Norge. Her på disse opptakene synger Elias noen av de mange religiøse visene som har vært brukt rundt bålet gjennom generasjoner i den gudsfryktige slekta. Taterne er det norske samfunnets dårlige samvittighet. En minoritet midt i storsamfunnet, forsøkt utslettet gjennom et langvarig samarbeid mellom kirke, forskere og politiske myndigheter. I dag pågår den harde kampen om erstatning for utallige overgrep - tvangssterilisering, lobotomering, tvangsplassering i arbeidskolonier og anstalter, segresjon av barn og tapt skolegang. De unike opptakene til dette albumet er gjort av lydtekniker Audun Strype og produsentene Jørn Simen Øverli og Sigbjørn Tveite. Elias´ musikervenn er multiinstrumentalist Stian Carstensen (Farmers Market og produsent for Kaizers Orchestra).

Hvorfor blir jeg kalt en tater? / trad. / En vandringsvise som ble mye brukt rundt bålet om kvelden. For Elias går minnene knyttet til denne først og fremst tilbake til faren Aksel og onkel Kalle - begge svært gode til å synge disse religiøse tatervisene.                                                                                                                                                                                                                                                                                Jeg er på vandring gjennom livet / trad. / Blant taterne regnes denne visa for å være svært gammel. Teksten bærer i seg håpet for vandrernes endelige mål, himmelen - det eneste trygge sted, fritt for diskriminering og hat. En variant av sangen er kjent langt utenfor Norge, og foreviget på plate av bl.a. den amerikanske artisten Emmylou Harris.                                                                                                        O, at jeg kunde min jesum prise / Fredrik Engelke / folketone / Denne visa som har vandret via bedehus til kirkens salmebok, var den store favoritten til Elias´onkel, Kalle. I Sverige er den kjent under tittelen « Vi äro käpta och återlästa» og den fikk i 1875 en ganske fri norsk oversettelse av  stavangerpresten, avismannen og stortingsmannen Lars Oftedal. Paradoksalt nok var Oftedal også grunnlegger av landets største barnehjem. Vaisenhusene og Lindøen Opdragelsesanstalt, steder der også taterbarn fikk smake hans avstraffelsesmetoder.  Kjæreste venn / trad. / Visa regnes for en av de eldste knyttet til lesertradisjonen. Elias husker at Stor-Johans yngste sønn Petter sang både ved bålet og på de predikantfrie husmøtene i en tid da mange tatere skal ha blitt omvendt. Når Elias bruker begrepet «lesarsongar», knytter han disse først og fremst til den haugianske tradisjonen og de gamle bedehussangene brukt i Solørtraktene.

En sangfugl var jeg / ukjent / Elias forteller varmt om grantanten Viva (Marie), Tater-Millas søster og Stor-Johans datter; «en staselig dame med Norges beste stemme». Etter at han og Elias` far hadde sunget på Trettenmarknaden i Gudbrandsdalen ble de båret rundt på gullstol av folket. Denne sørgelige visa er historien om da den vakre «sangfuglen» Viva døde av tæring bare drøyt tjue år gammel.
Hvitere en snø / Lars Johansen / Både teks og melodi er laget av Elias`yngre tremenning Lars - pinsepredikant fra Hedmark. "Vi har vært på veien sammen hele livet», forteller Elias.
Langt inn på ville heia / Johannes Bakken / folketone / Kilde for denne gamle visa er lærer og emissær Johannes Bakken fra Åmotsdal i Telemark. Elias husker den sunget «rundt varmen» så lenge han har levd, og den er fortsatt mye brukt blant de reisende - også av de helt unge.
Syndefallet / trad / Denne visa har hentet innhold fra Det Gamle Testamentet. I tatermiljøet holdes den for å være svært gammel - Elias selv mener opptil tusen år gammel. Han husker spesielt at bestefaren Aksel sang denne mye ved bålet om kvelden. 
Å du fredløse sorg / trad. / Ei vise som bl.a. er kjent i Setesdal, og som Stor-Johans barnebarn Johan Fredrik brukte mye. Elias har den etter sønnen hans Fredrik, fra Vestfossen. 
Ved ordets klippa / trad. Denne visa ble mye brukt rundt varmen - og synges fortsatt av alle generasjoner blant taterne. Elias knytter denne teksten til beretningen i Det Gamle Testamentet der Moses ber israelittene minnes Guds formaning ved Horeb om at de skal frykte Herren «så lenge de lever på jorden, og lærer det videre til sine barn»
I dag kjem det bud / trad. / Elias husker at søskenbarnet Hulda Johansen og brødrene hennes brukte denne mye - ei gammel vise de hadde etter faren sin Franz.
Hjemlandsklokker / trad. /  For Elias vil denne sangen for alltid være knyttet til et tidlig ungdomsminne fra den lille hytta der slekten bodde så mye - i Heradsbygda ved Elverum. Her døde bestefaren Aksel, Stor-Johans sønn, 96 år gammel. Med et fast tak i broren Petters hånd, sovnet han inn syngende til disse avskjedsversene.