Kåre Virud «Sjuende sønn 1974-92»

Sjuende Sønn

"Sjuende sønn" (1974-92) inneholder 20 låter. 16 av disse er hentet fra Kåre Virud`s plateinnspillinger på 70-tallet: "Barbeint engel" (1974), "Vår daglige blues" (1975) og "Virud synger Vold skriver Dylan" (1977). I tillegg er det gitt plass til 4 nye: "Arbeidsløs", "Østbanen" (norsk versjon av Robert Johnson`s "Love In Vain"), instrumentalen "Sad is the lonely og tittellåta "Sjuende sønn". Alle de nye låtene er innspilt i Notodden Lydstudio mai 1992, med Espen Fjelle: orgel/piano, Jens Haugen: bass, Tore Wildhauer: trommer. Produsert av Roger Uppstrøm og Kåre Virud.

Det er noe annerledes med Kåre Virud. Ikke at vi tenkte over det i 1974. Da bare likte vi det vi hørte. Skoletrøtte åttendeklassinger som oss var nødt til å stole på en mann som laget noe så presist som «Sommerferie blues». Norsk populærmusikk var et mangehodet troll på de tider. Alle skikkelige rockeband kjempet for å lage engelsk musikk helt på høyde med det mest oppblåste fra utlandet. Visegjengen var i kreativ bakrus etter den første store inspirasjonsfesten. De som virkelig solgte mange plater bare lallet seg gjennom gebrekkelig oversettelser av gamle og nye hits. Oppglødde «samfunnsbeviste» grep fremdeles etter gitaren, med eller uten plugger, for taktfast å frelse folket. Det var i dette bildet «Barbeint engel» (1974) kom, og ikke hørte hjemme. Nå etterpå er det lettere å peke på hva det var med Kåre Viruds debut-album. Det er rett og slett den første norske rockeplata med norske tekster som sitter. Kåre Virud plantet med den største selvfølgelighet den uramerikanske blues- og rock-musikken midt i norsk gråstein, og fikk den til å blomstre. Deep down in Louisiana close to New Orleans There stood a log cabin made of earth and wood Where lived a countryboy named Johnny B. Goode «Johnny B. Goode». Chuck Berry Et støkke inni landet borti Telemark Innimellom furutrær og stein og bark Sto ei lita hytte og en utedo Der bodde en bondegutt som het Ola E. God. «Ola E. God» Kåre Virud. Så enkelt kan bare de beste gjøre det. Årene har rent forbi siden dette ble gjort, og gudene og norsk platebransje må vite hvorfor Kåre Virud ikke har vært å høre i de fleste av dem. Den helt nye «Arbeidsløs» er bevis på at instinktet ikke er sløvet. Det vil kanskje noen mene stemmen hans er. Men under sitt kledelige 68-preg rommer den er indelighet som bare en mann som elsker sitt stoff kan ha. Den gjør alle disse låtene til hans egne. Uavhengig av om originalen ble gjort av Bob Dylan, Eddie Cochran, Robert Johnson eller Kåre Virud. Når sant skal sies hadde ikke denne samlingen tatt skade av flere egenproduserte arkiv-varer. Det er snarere et utslag av utpreget beskjedenhet enn mangel på gode egne melodier som gjør at Bob Dylan er omtrent like godt representert her som hovedpersjonen selv. Kan han rett og slett ha spart noe til neste runde?