Ni Liv «Tell til tjuge»

«Tell til tjuge» inneholder 10 nye låter spilt inn under fire produktive dager i Velvet Recording, Spydeberg - med Christer Krogh bak spakene. Krogh har også produsert albumet saman med gutta i bandet.

Ni Liv er klare med sitt sjette studioalbum «Tell til tjuge». Det er 4 år siden sist album («Broder», Grammofon 2016), og 13 år siden det aller første i 2007 («Telemarkana», Warner). «Tell til tjuge» kommer ut på CD/VINYL og digitalt, og inneholder 10 låter spilt inn under fire produktive dager i Velvet Recording, Spydeberg – med Christer Krogh bak spakene. Krogh har miksa musikken, og produsert albumet sammen med gutta i bandet.

«Tell til tjuge», som også er tittelen på en av sangene på plata, forteller noe om at Ni Liv ikke bare har tenkt seg om denne gangen – dei har tenkt seg godt om. Det gjeld det musikalske og tekstlige, men det gjelder også samarbeid, arbeidsmåter og veien videre. Å holde sammen som band er ikke alltid rett fram. Og viss det blir rett fram, er ikke nødvendigvis det så bra heller.

En tidlig vårdag i 2018 satt vokalist Jon Solberg og gitarist Jan Birger Akerhaugen seg ned i eit småkaldt øvingslokale i Oslo med hver sin kassegitar, en kanne kaffe, en bunke åpne kort og et knippe spørsmål som trengte svar. Kva for band vil me vere? Kven skal dra vogna vidare? Orkar me meir? Kor går vegen? Kvelden endte opp i eit nytt samarbeid, to nye tankar og tre nye låtskisser. Tittellåta, og fyrste singel som hadde release 3. april 2020, Tell til tjuge er ein av desse tre.

Åssen sier ein «hei» til ei ein ikkje orkar å sjå?

Åssen sier ein «hade» til ei ein ikkje vil gå ifrå?

Let att augun og tell til tjuge

Alle de 10 låtene på albumet er skrevet i et to år langt «kollokvieprosjekt» mellom Jon og Jan Birger. Over 10 «møter» ble det til sammen, og utallige telefonsamtaler. Slik kom inspirasjonen snikende og motivasjonen smygende. Jon har skrevet tekstene, men med konstruktive innspill. Musikk og melodier er kasteballer som endte opp steder begge liker.

«I starten spela me alltid nye låtar på konsertar før me tok dei med inn i studio», seier Jon. «Eg spela kanskje gjennom ein gong på lydprøva, alle hang seg på, og så testa me ein versjon eller to og slang låta inn i settlista. Denne spontane og morosame måten å gjere ting på blei liggande att i ei grøft ein stad». Denne gangen har Ni Liv gjort nettopp dette, og alle sangene har blitt framført live i ulike fasonger og størelser. I studio, med Christer Krogh på laget, kom det ofte enda en ny låtform til syne. Det er slik en kan holde på når musikantene i bandet er åpne og, ikke minst, ganske flinke.

Helt siden Jon plukka opp den gamle fiolinen etter sin mor i 2010, og heiv seg over amerikansk «old time»-spill og norsk folkemusikk, har fela fått ein naturlig plass i Ni Livs musikk. Kassegitarer og el.gitarer er også viktig. Jan Birger Akerhaugen er ein rockgitarist som fikk servert Buck Owens og Åge Samuelsen av sin far da han var liten. Terje Meisingset får leike seg med tangentinstrumenter av ymse slag. Mest piano og orgel, men også Fender Rhodes og en liten synth hist og pist. Eivind Aase holder ikkje bare takta bak trommene. Knut Olav Sandvik spiller Fender-bass slik ikke så mange andre gjør.

«Viss du vil ha folk til å høre etter», sa Krogh til Jon den andre dagen i studio – under et prøveopptak av låta Flekke tenner – «så må du snakke med djup stemme». Jon pratesyng mer enn før på dette albumet. Om folk hører etter gjenstår å se. Det som er heilt sikkert er at tekstene i stor grad handler om kjærlighet denne gangen. Kjærlighet til hverandre, til øyblikket, til det umulige, til det som var og det som kommer, og kjærlighet til livet.

Historiefortelleren Jon har fått plass på dette albumet: Den nostalgiske spelemannen som lengter hjem til ungdomsflamma si: Vakre Anne Li i heia. Den angrende, tørste karen som snart skal Vende vanene. Alkoholikeren som fann en Engel i livet sitt, og som merkar at kristendom er vrient i visse kretser. Faren som leier sønnen sin inn i skogen bak huset, og når himmelen frå benken på kollen: Nå.

Jon kommer frå Bø i Telemark. Etter studieår i Oslo, Trondheim og Kristiansand, flytta han tilbake til hjembygda i 2004 med ein nystarta familie. Det er derfor naturlig at Jons tekster har bygda som bakteppe. Han er glad i bygda, og kjenner bygdekulturen på godt og vondt. Slik sett er det ingen ironi og sarkasme å spore i Jons tekstar. Det er oppriktig.

«Eg prøvar å skrive om store ting med små ord», seier Jon. «Ting som er store for meg, og som eg håpar mange kjenner seg att i. Store ord sit ikkje så godt i munnen min. Prøysen er eit forbilde på den måten. Eg lærer nye ting om tekstskriving kvar gong eg hører på Tom Waits. Lars Mytting kan eg lese om att og om att. Han fortel så mykje utan å skrive det, og på ein ujålete måte. Og Hemingway, sjølvsagt. Kvar gong eg syns eg har skrive ein bra tekst, og flyg litt høgt, prøvar eg å vente litt med å sette på Dylan. Da deisar eg alltid pladask ned på bakken att. Eg ser periodevis store mengder film. Filmar med god handling, gode replikkar, gode bilder og god musikk. Ein god film liknar litt på ein god låt. Handlinga må fortettast. Bare det viktigaste og beste får plass». Jon Solberg.

Ni Liv er:
Jon Solberg: vokal, fele og akustisk gitar
Jan Birger Akerhaugen: el. gitar, akustisk gitar og kor
Eivind Aase: trommer, perkusjon og kor
Terje Meisingset: piano, hammond orgel, Fender Rhodes og synth
Knut Olav Sandvik: bass og kor