«Stien til verdens ende»
Tekst: Margaret Skjelbret Musikk: Kristin Minde
Vi syns vi kunne se til verdens endeog visste hvordan åra ville bli,
da livet plut'slig svingte av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kanter,
da sa du stille "vi kan klatre, vi"
Vi følte kronglesti'n langs bratte stupet
og ingen av oss turde se i dypet.
Nå har vi fulgt den bratte, trange stien
med stup på sidene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en vet jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti'n vi fikk, det hjelper ikke
å følge andres glatte vei med blikket.
Og vi har lært å ikke sture
Over andres blomsterflor
For det gror blomster også langs med sti'n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,/ Ja, kanskje mer
(For) en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant visne bla'er
men dufter ekstra sterkt på fine da'er.
La gå at det kan komme vonde tider
da stien kjennes vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei sankthansnatt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når til verdens ende.