«Frida Tusenfryd»
Tekst: Jens Østvang/Alf Prøysen Musikk: Robert Normann
La andre synge viser om kjærlighet og dyd.Jeg nynner mine strofer om a Frida Tusenfryd.
En kvinnelig Napoleon som sto i positur,
med handa inn på barmen sin, og hatten litt på snurr.
Du fagre Frida Fant, som alle hjerter vant,
når taterfargen frasa under skjørtets frynsekant.
Hu var av Monseslekta og dro fra sted til sted.
Med mangen trofast buro hu i lyngen slo seg ned,
men støtt når dagen grydde og nattens rus forsvant,
man savnet både jenta og litt jordisk gods i blant.
Men ska vi tala sant, du fagre Frida Fant,
så gav du alltid tateren en himmelsk natt i pant.
Du snedig var som regel og slapp fra det overalt.
Selv den gang lovens lenker mot din stolte nakke smalt.
Med lensmann sjøl som vakt du i cella fikk ditt ly,
og ble din egen kausjonist før neste morgengry.
Ja, dine hete blikk til sjelens dybder gikk.
I kjærlighet og femkort tok du alltid siste stikk.
La kjærlighetens rose få blomstre på sin gren,
og få sin sang om trofasthet beregnet kun på en.
Jeg nynner mine strofer om a Frida Tusenfryd.,
De ligger strødd for vær og vind i både nord og syd.
Jeg minnes Frida Fant og kjærlighetens pant,
hver gang jeg ser en Tusenfryd langs landeveiens kant.