«Ola Torader»
Tekst: Vidar Sandbeck Musikk: Vidar Sandbeck
Der landsveien svinger og peker mot nord,Der gikk je som ong gutt og jodle og gol.
Men nå vil je minnes en gong det var dans
med gjetord om gjeveste spellmann som fans,
å det var itte noe lik-‘re
enn da’n Ola Torader satt som spikre
på pinnstol’n i hele sin glans.
Tå musikken ville je aldri gå glipp
og je tøyde meg fram tur en ovdiger snipp.
Og je såg at’n spellte og jamen var’n god –
først brukte’n en finger og så brukte’n to
og hu sa det hu Petronelle
at’n Ola Torader han kan spelle
så kjærleiken suser i blod.
Det let som et orgel, men så vart det slutt
for beljen var utett og armen var stutt.
Men da trampe’n takta så kneskålen skalv
i skor nummer ført og fem og en halv –
og det var så du kunne juble
og du kunne skratte og du kunne snuble
å danse og trø som en kalv.
Men så tok’n pause og gikk seg en tur
med mellomste dotter åt ordfører Mur.
Og så spellte’n « Livet på Finnskogen» han
mens hu satt ved veggen og ulme og brann
å du slette, som dom fekk kjøre seg
je fann ei jinte og skauv a føre meg
så silsvetten piple og rann.
Ved midnatt stod hele lokalet i kok
og’n Jul danse vals med seg sjøl i en krok
Og hu Anna i Lund trødde gæli og datt
så hu synte fram slik som var gjømt da hu satt.
Og det gjynge og slang og dingle
og en gammal flintskalle vann ei kringle
å, hei sann og hopp for ei natt.
Men je som er fødd i et velstå’nes hem
og oppfødd på søtmjølk og kaker og krem
je ville nå sletts itte vara der mer
da finger’n min sprakk under skinnsko’n hass Per
g da formann i sjølve komite’n
kom inn på scena og stod på fire ben
la’n Ola sin torader ner.